HVORDAN GÅR VI MED BEVISSTHET TIL EKTESKAP?
av Gèrard Klockenbring

Med dette spørsmål nærmer vi oss et av de mest kritiske problemer i vår tid. Kritisk i ordets eksakte betydning: i en "krise"-tilstand, en klar avgjørelse må tas. Her er et punkt der hele mennesket med legeme, sjel og ånd er stillet foran en avgjørelse, og der man må lære å åpenbare seg i sitt sanne vesen. Derfor er det godt om vi enda en gang betrakter menneskets innerste vesen før vi kommer til vårt egentlige tema.

Denne krise kom inn i sin avgjørende fase for omtrent hundre år siden, etterat Darvin og Haeckel hadde oppdaget loven om artenes utvikling. For først da trodde menneskeheten at de kunne se sin opprinnelses gåte i et helt nytt aspekt. Først for hundre år siden tror mennesket at det er "steget ned" fra apen -, eller som Teilhard de Chardin sier, "steget opp". Med andre ord: I hundre år har vi måttet stille et alvorlig spørsmål: stammer vårt vesen, vår ånd fra materien, eller har den en egen eksistens? Hele vår skjebne er avhengig av svaret på dette spørsmål. Men vi må vokte oss vel for å forhaste oss med et svar, slik vi ønsker det eller tror saken er. For spørsmålet er stillet med det alvor som ligger i et vitenskapelig problem, og trenger også den vitenskapelige nøyaktighet for å kunne løses. Derfor søker vi svaret ut fra kjente kjensgjerninger.

Oppstår vår bevissthet gjennom hjernens og andre organers virksomhet - eller er hjernen et verktøy og et uttrykk for bevisstheten?

Man må få mot til å stille seg selv dette spørsmål og også selv komme med et svar, uten å vente det fra "autoriteter". For "autoritetene" kommer med sine erkjennelser ved hjelp av sine tanker, sin hjerne - akkurat som jeg. De er ikke mer "autorisert" til å avgjøre hvem jeg er, enn jeg selv er. Å bli klar over "jeget" kan hvert enkelt menneske på samme måte, når det bare anstrenger seg.

Jeg har aldri bevissthet om min hjernes virksomhet. Jeg har aldri sett hvordan en hjernecelle danner et begrep, og den beste fysiolog som bruker de nøyaktigste apparater, har aldri sett det. Man må ikke la seg villede: Konstateringen av ultra-bølger og av elektriske eller magnetiske strømmer i hjernen har intet med begrepene å gjøre. Man kunne altså si: godt, la oss vente til vi har enda finere instrumenter til observasjonene, som til slutt lar oss medoppleve underet av tankenes tilblivelse gjennom materien. - Som om man ikke allerede var i besittelse av de nødvendige midler til å iaktta tankenes tilblivelse! Det er tilstrekkelig at man selv iakttar sin egen tenkning: der hvor jeg begriper en saks hva og hvorfor, oppstår dens begrep. Det oppstår ikke ut fra en celle, det oppstår ut fra min vilje til å forstå, og ut fra selve tankelovenes spill: ut fra logikkens lover, forbindelsen mellom årsak og virkning osv. Prosessen som setter i gang forståelsen, er en intuitiv prosess som kan iakttas i alle sine faser uten dunkle punkter og uten å måtte støtte seg til organiske eller fysikalske ting. Hjernen trer i virksomhet som en projeksjons-skjerm som gir muligheten til å forbinde begrepene med forestillinger og iakttakelser. Den er for tenkningen som en ambolt. Men akkurat som ambolten ikke skaper produktene, skaper ikke hjernen ideene som utformes med dens hjelp.

Mens kroppen, organene, instinktene utvikles ut fra en naturlig fysisk utviklingsrekke, så fremstår bevisstheten, der de moralske, verdisettende avgjørelser tas, ut fra en annen strøm, ut fra en inkarnasjonsvilje. I skjæringspunktet mellom disse to linjer, den ene som kommer fra jorden og resulterer i organismen, og den andre som kommer fra altet der de skapende avgjørelser tas, og som vil realiseres på jorden: der oppstår den menneskelige bevissthet, slik vi i dag kjenner den og opplever den som formidler mellom den fysiske verden og åndens virkelighet.

Vår tids vanskeligheter oppstår for en vesentlig del av at man ville forklare lovene for menneskets adferd ut fra instinktene og naturlige behov, slik man tenker seg at de er oppstått ut fra en dyrisk tilstand i kampen for tilværelsen og i tilpasningen til omverdenen. Man forbigår da et område hvor alle helt reelt føler seg fri: der hvor man griper og begriper et ideal og beslutter å gjøre en innsats for en idé som man gjennomskuer og bevisst sier ja til.

Hvis mennesket var et dyr, da ville dets instinkter faktisk være dets herre. Men mennesket er ikke et dyr; det kan ikke komme utenom det å felle verdidommer og å strebe etter mål som rettferdiggjør dets eksistens. I menneskets system av instinkter er et hull, et tomt rom. Og det kan bare fylles gjennom hans egen skapende aktivitet. Ellers fornemmer han denne "pest" som er karakteristisk for vår tid, denne ubestemte følelse av "fallet" ned i middelmådigheten. (se Albert Camus roman).

For dyrene er livet intet problem. Det er det bare for mennesket, for han har en skjebne å fullbyrde, en oppgave han må finne og løse. Fordi mennesket står mellom to verdener, blir også ekteskapet et problem for ham, idet det gir hans skjebne et nytt innhold.

Dette måtte vi innlede med for å finne ekteskapets realitet; hele dets realitet og ikke bare dets fysiske eller instinktmessige virkelighet.

Når to skjebner møtes, kommer alltid en opplevelse som ligner et lysglimt. Det er den gnist som lyser opp i bevisstheten, fordi man plutselig i den annen legger merke til noe som er som en forjettelse om det ukjente som man i grunnen streber mot. I den gryende kjærlighet er alltid, mer eller mindre tydelig, men dog sterkt, en intuisjon eller forutanelse av det høyere vesen som vi bærer i oss, men som må fødes. Plutselig later denne utydelige drøm til å ta form og å kunne bli virkelighet. Dette er det som gir oss "vinger", som gir oss denne uvanlige følelse av frihet. Kjærligheten er et møte med engelen.

Men - og her ligger årsaken til store illusjoner og skuffelser - dette møte, som lyser opp et øyeblikk, fordi det først bare er intuisjon og forjettelse, blir alltid sett på som en realisert tilstand, som en fullt moden gave.

Nu står imidlertid ethvert menneske midt i kampen med sin skjebne, ofte meget ubevisst og uten overhodet å være klar over det; man kjemper ennå med sin "engel". Hvis mennesket engang går i gang med å realisere sitt vesen, hvis han bærer sin drøm i seg, hvis møtet har gjort denne drøm begripelig, for et øyeblikk har avslørt "stjernen", så er han dog fremdeles langt fra sitt mål. Enhver følger i dagliglivets tilfeldigheter sin vei med strev, villfarelser og prøvelser. Derfor kommer skuffelsen så fort, så snart "hvetebrødsdagene" er over. Det som først ble varslet, er bare et fjernt mål. Man trodde man kunne nå det, og man befinner seg igjen på sin steinete, trange vei med sin gamle byrde: sin egen karakter som tynger en, de velkjente gamle vanskeligheter, vekten av feil man sleper rundt med uten å innrømme det -, og hele børen av endeløs monotoni.

Den eneste forskjell ser ut til å være at man nu i stedet for å bære èn byrde og å kjempe med èn skjebne, føler seg tynget av nok en byrde og må kjempe med dobbelte problemer. Man trodde man kunne støtte seg til den andre og kunne få det lettere, - og så er det motsatte tilfellet. Og man begynner å tenke bebreidelser, og så sier man dem, og til slutt blir det tretter som blir mer og mer bitre. Det man bringer med som "medgift" til bryllupet, fordobles med en lang rekke lyter, svakheter, uvissheter. Hver enkelt kommer med det hans skjebne har gitt ham. I virkeligheten gifter man seg ikke bare med et annet menneskelig vesen, man trer i et intimt forhold til den engel som våker over den andre, og som har som oppgave å forelegge ham de regninger som skal betales, å peke på de oppgaver som skal løses, og å vise ham de hindringer som må overvinnes. Og det er viktig at man blir seg dette bevisst; for bare engelen kan gi den nødvendige kraft.

Der er et billede som gjør problemet meget tydelig og synlig. I edelstensliperiet går man frem med poleringen på en måte som er like gammel som selve denne kunst. Man legger stengene i en beholder fylt med sand og lar det hele rotere. Etter hvert begynner stengene å få en rund form og mister sine kanter. Nu legger man dem i finere sand og begynner hele prosessen om igjen. Man gjentar det hele flere ganger til sanden er blitt et fint pudder. Nu har stengene ikke bare mistet sine skarpe hjørner og kanter, deres overflate har fått en glans og en renhet som bringer dem i slektskap med lyset. Nu kan man se deres indre struktur, deres farge og gjennomsiktighet.

Slik er det også med vågespillet i forbindelsen mellom to skjebner som har krysset hverandre. Livets kvern kan male bort kantene, slipe dem og polere dem til de viser et større lys som hadde sovet i dem. Ved første blikk kan dette virke litt skremmende. Men livet er ikke en mekanisk mølle uten hjerte. For den som kjenner hemmeligheten og går med på å ta del i dette, er der hvilestunder som kan sammenlignes med den syvende skapelsesdag da Gud tok pause i skapelsesverket og betraktet det - og "det var godt". Der er hvilealtere hvor man kan besinne seg på sin oppgaves storhet, de fremskritt man har oppnådd og engelens velsignende nærhet.

Man blir klar over at jordens vei er en vei mot døden. Men denne er ikke nødvendigvis det glisende skjelett som atter blir til støv. Den er også porten til menneskets fødsel fra oven, den som hele vårt vesen skuer hen til i hemmelighetsfull forventning. Dødsplassen er ikke definitivt forseglet med gravsteinen; den er også stedet for påskesolens oppgang.

Derfor blir ektevielses-sakrament i Kristensamfunnets rituale fullført under den oppstandnes billede. Siden Kristus har forvandlet jordisk virke til himmelvirke gjennom sin gjerning, kan man bare stille ekteskapet under oppstandelsens lys, ellers blir alle jordiske dårlige resultater stadfestet gjennom det. Kristi død og oppstandelse er dets eneste og brukbare og også uomtvistelige fundament.
For å løse de problemer som livet i fellesskap stiller, må man se dem i sin helhet og ikke i et eller annet delaspekt. Man må se deres legemlige, sjelelige og åndelige betydning. Det er dette sistnevnte aspekt vi her har lagt spesiell vekt på, fordi det stort sett blir glemt. Og ut fra dette synspunkt kan man også gå løs på de praktiske problemer som oppstår.

Der er noen problemer som stilles med en viss følelse av beklemmelse. Slik er det f. eks. med et løfte, med forpliktelse. Det er en kjensgjerning at hver forpliktelse man tar på seg, hvert løfte man har gitt, og som man av en eller annen grunn ikke kan holde, sitter igjen i sjelen som en splint eller som et sår. Dette gjelder enda mer når denne forpliktelse er blitt beseglet av en hellig handling og er blitt inngått foran den åndelige verden. Det betyr ikke fordømmelsen av et menneske som er blitt utro, - det er en kjensgjerning. Men en kjensgjerning hvor hjelp ikke er umulig, for der hvor vi påkaller Kristus, der er hjelp mulig, - når vi bare er oss hele situasjonens alvor bevisst. Men her har vi å gjøre med ting hvis betydning går langt dypere enn vår vanlige bevissthet kan fatte. Mange føler dette og får en slags svimmelhetsfølelse når det gjelder ekteskapsløftet. "Det jeg vil love og det jeg nu vil, vil jeg fremdeles ville det om noen år?" Det er godt hvis man stiller seg dette spørsmål rolig og objektivt. For det kan hjelpe oss til å erkjenne ekteskapets sanne vesen.

Man sier vanligvis at kjærlighet gjør blind og at etter den første begeistring vil illusjonene blir borte. Men det er ikke sant. Det som gjør blind er absolutt ikke kjærligheten. Kjærligheten gjør oss klarsynte og lar oss få se det som man ofte senere hen ikke kan se så tydelig: det åndelige vesen, den andres "stjerne". Det burde man tenke på: Bare de som elsker hverandre kjenner virkelig hverandre, utenom alle småligheter, ergrelser og slit og slep. Men er de seg dette bevisst? Er de klar over muligheten i denne nådetid til virkelig å lære hverandre å kjenne ordentlig, til i denne fremdeles skyfri, rene bevissthet å legge grunnlaget for fremtidens felles liv og levnet?

Det første skritt er at man hever seg til det ideal som man aner i sin ledsager, og det må skje ut fra viljen. Da kan man ta det om og om igjen på ny. Og hvis det virkelig hviler på gjensidighet, da blir Saint-Exupèrys ord sanne: "Kjærlighet betyr ikke at den ene ser på den andre, men at man sammen ser i samme retning." Man ser mot stjernen, mot målet det gjelder å nå.

Slik kan løftet, hvis det skal være gyldig, ikke hvile på sympati eller hengivenhet. Det blir gitt med blikk mot en fremtidsoppgave og har sin grunn i vesenets dypeste røtter. I Kristensamfunnet lyder spørsmålet som stilles brudeparet ikke: "Lover du ... å ta til ekte og bli ham tro?" En mann binder seg ikke der til en kvinne og omvendt. Det er to menneskevesener som ut fra sin åndelige natur beslutter seg til å gå sammen om en felles oppgave og å bekrefte denne beslutning, idet de baserer den på andre like tungveiende beslutninger. (Det nye rituale spør oss om vi i de beslutninger som vi fatter som i ånden levende mennesker, også vil oppta beslutningen om felleskap med den andre.) Det er ikke et spørsmål som stenger, som avslutter skjebnen, men åpner den og orienterer den mot et mål.

Når jeg ser min nestes åndelige vesen, da kan jeg elske ham. Hvis kjærligheten opphører, er det fordi jeg ikke lenger har dette blikk. Det vesentligste er altså å lære å rette sine øyne mot dette åndelige vesen. Da kan man fornye kjærligheten om og om igjen. Her dreier det seg om en bevissthetsprosess. Og bevisstheten frigjør bestandig. ("Sannheten vil frigjøre dere," sier Kristus.) Hvordan kan man så binde seg uten å innskrenke sin frihet? Et fint billede er dette: en livegen som sverger sin lensherre troskap, idet han kneler for ham og legger sin hånd i hans. På en måte legger han alt i sin herres hånd. Når jeg hever meg til å skue en annens høyere vesen, til hans idealbillede og hans skjebne, da åpenbarer seg samtidig mitt eget innerste, helligste vesen. Nu føler jeg hvordan min engel rører ved meg. Og jeg kan heve meg til den, vende meg til mitt sanneste "jeg" og legge meg i engelens hånd: Nu er jeg helt ansvarlig for meg selv, altså fri. Og jeg oppdager at der er forpliktelser som undertrykker og andre som befrir, som betyr en oppdagelse av friheten.

Jeg må alltid bære mitt kors. Der er jeg aldri helt fri. Når jeg ser at en annen bærer sitt, og når jeg beslutter å hjelpe ham med å bære det, merker jeg plutselig at mitt kors ikke lenger tynger meg. Det er en av livets hemmeligheter: når en løfter opp en annens byrde, da befrir det til en viss grad fra ens egen.

Å polere og slipe og pusse og oppdage det skjulte vesen, målet; forpliktelse til tjeneste ved dette mål; å skape en ny, helt indre frihet, -er ikke det en vei, en innvielsesvei?

Dette er det Paulus mener, når han sammenligner ekteskapet med Kristi forening med kirken og kaller den en hemmelighet, et mysterium. "Mysterium" betydde i den tidens språkbruk en innvielsesvei. Det er ekteskapets mening: ikke bare å føde barn, men forberedelsen til den andre åndelige fødsel: "Der hvor to eller tre er sammen i mitt navn, der er Jeg midt iblant dem."

Er nu dette noe som er umulig i praksis? - "Umulig kaller man det som menneskene trenger lang tid til å virkeliggjøre," svarer Camus. Fra den annen side av døden kommer kraften til en til å fullføre det. Vi har evigheten til å nå dit. La oss få mot til å se problemene i deres sanne skikkelse, i deres totalitet. Da åpnes uanede nye veier for oss. Det gjelder å ta fatt om og om igjen på ny.

(skrevet opprinnelig på fransk og oversatt til tysk av Giselher v. Schwanenflügel. Oversatt fra tysk til norsk av Helene Cecilie Vogt.)