GRAVFERDEN
av John Baum

Vi står rundt graven, og mens vi tar et siste, dvelende blikk, er våre tanker altfor ofte der; og vi drar tilbake til det tomme hjemmet og føler at alt som gjorde livet vidunderlig er blitt etterlatt på den nakne åssiden. [. . .] Sjelen er nå fri, og den usynlige engelen ved vår side peker oppover fra graven og hvisker: ”Han er ikke her, men han har steget opp.” Den kjære blir med oss tilbake til hjemmet vårt, parat og i stand til som aldri før å trøste, gi oss mot og vinke oss fremover. 1

William Littleboy (ca. 1852-1936)

I en tid der profesjonelle mer og mer har tatt over ansvaret for gravferden, kan det være godt å bevisstgjøre seg hvor viktig det er for den avdøde og for en selv, å være aktiv i alt det praktiske som må ordnes. Gjennom å hjelpe blir en selv hjulpet.

Å GJØRE DET DU VET ER GODT
En kort tid før han døde i en trafikkulykke, skrev den franske blinde seer Jacques Lussyran (1924-71) følgende i notater for et foredrag han forberedte seg for å holde:

Gjennomsnittsmennesket finnes ikke. Alle vet det og først og fremst statistikerne vet det. Men allikevel vies dette ikke-eksisterende menneske den største del av vår oppmerksomhet. Det annet, det usynlige menneske, det i oss som har forvandlingsmuligheter, det kveles når det behandles som gjennomsnittsmenneske. 2

I døden er det ikke gitt at hva de fleste ønsker, er det som passer for den avdøde. Hvert menneske er unikt, og ingen er et gjennomsnittsmenneske. Det er sunt å gjøre det vi opplever som godt når en som står oss nær dør. Å gjøre det vi aller mest ønsker, som passer for den avdøde. Å ordne det praktiske etter at et menneske dør, kan være av hjelp for de etterlatte til fullt ut å erkjenne det som har skjedd.

Da det første initiativet til Kristensamfunnet i Bergen ble tatt i 1950-årene, var Olaf og Esther Sælen snart aktivt med. Olaf var 18 år gammel da hans far døde og Olaf arvet en skokremfabrikk hjemme i Bergen. Han utviklet fabrikken Bebel og dens ”Bjørnekremen”. I 1995 døde Olaf uventet. Dagen han døde var han om formiddagen i fabrikken og tok seg god tid til å gå rundt og hilse på alle.3 Familien ønsket selv å ordne mesteparten av det praktiske da han døde, og beskrev sine opplevelser i et avisintervju etterpå:

Olaf Sælen følte seg uvel og oppsøkte legevakten om kvelden 29. mai (1995). Han døde da han ankom legevakten.

– Legen hadde kontaktet et begravelsesbyrå, og byrået hadde alt tatt hånd om vår far da vi ble informert om dødsfallet. Hadde vi vært litt mer våkne og tenkt klart i den situasjonen, ville vi selv ha bedt om å få stelle far. Slik ble det dessverre ikke. Men heldigvis ba vi altså om å få kisten brakt hjem. Da vi fikk kisten hjem, var regningen fra begravelses-byrået alt kommet på 9600 kroner. Da var ikke selve begravelsen med-regnet. Jeg ga beskjed til begravelsesbyrået om at jeg synes de hadde gjort en fin jobb, men at vi nå ville overta selv, sier Turid B. Sveen til Bergens Tidene.

– Vi fikk laget blomsterhjerter og kranser av blomster fra egen hage. Jeg fikk trykket opp diktet av Bjørnson som begynner med "Jeg kjører frem gjennom strålefryd", forteller Esther Krogh Sælen.

Turid B. Sveen tok kontakt med kirkeavdelingen og fikk leid kapellet, hun bestilte selv også urnenedsettelsen. Til gravstein valgte familien en fin naturstein som de fant på hyttetomten. Trekorset på graven har også en av døtrene laget. En av svigersønnene kjørte bilen med kisten til kapellet. Selve utgiftene til begravelsen kom på ytterlige 2000 kroner. Gravering og nedsettelse av gravstein kom på 2200 kroner. Familien fikk som vanlig er en gravferdshjelp på 4000 kroner.

– Vi har et svært godt samhold i familien. Når vi har arrangert store barnedåper, konfirmasjoner og bryllup, hvorfor skulle vi ikke også ta oss av begravelsen når vår elskede far dør. I dagens samfunn er vi blitt så fremmed for døden, vi bare skyver den til side. Det er blitt en selvfølge at begravelsesbyråene tar over. Jeg synes ikke det er riktig at de skal ha monopol på livets slutt. For oss var det viktig og riktig å velge annerledes.

Det kan kanskje også være løsningen for andre. Sannsynligvis sparte vi også en god del penger på dette. Det aller viktigste for oss er at vi fikk tatt en verdig avskjed for alltid, sier Turid B. Sveen. 4

BEGRAVELSE ELLER KREMASJON?
Hvis den avdøde selv har uttalt ønske om begravelse eller kremasjon, er det enkelt. Ellers må de etterlatte avgjøre dette, der hvor det er mulig å velge.

Vil det ha noen betydning for den avdøde hva som skjer med det avlagte legeme? Vi vet at det oppløses og vender tilbake til jorden. Ved begravelse tar dette lang tid. Kisten blir satt ned i jorden og går langsomt i oppløsning. Ved kremasjon overgis legemet til ilden, og etter noen timer er formen borte – bare asken er tilbake. Denne legges i en urne, som settes i jorden, og etter en tid er også urnen oppløst, og asken blir til jord.

Kanskje kunne man tenke seg at det er et sjokk for et menneske som har fått en brå død, eller som har vært sterk forbundet til sitt legeme og den materielle verden, at legemet etter noen timer er fullstendig oppløst og borte.

Annerledes kan det være for et gammelt menneske eller et menneske som i sin bevissthet har løst seg mer fra det legemlige.

Kanskje kan slike synspunkter gi stoff til ettertanke i våre valg. I begge tilfeller er det en forbrenningsprosess, den ene meget sakte, den andre hurtig, og i begge vil legemet vende tilbake til jorden.

URNENEDSETTELSE
For nedsettelse av urnen er det intet spesielt ritual eller seremoni.

Det er en oppgave for de nærmeste å skape en vakker og verdig ramme omkring hendelsen.

En prest kan være til stede, men det er ikke nødvendig.

Man kan lese Fadervår, lese fra evangeliene eller fra Paulus-brevene. Man kan også legge ned blomster, lese et dikt eller lignende.

I de fleste tilfeller er det en kirkegårdsarbeider som utleverer urnen ved graven til avtalt tid.

Spørsmålet er ofte stilt om det er en forskjell om asken er i en urne i jorden eller er spredt over et større område. En hjelp til å komme til en bestemmelse, kan være å fundere over om det kan være godt hvis asken har et samlet punkt i begynnelsen. En moderne urne løses opp relativt raskt og i løpet av noen år vil asken sakte spres, fra punktet utover.

GRAVFERDEN I KRISTENSAMFUNNET
Tre dager etter døden er tiden inne for at legemet kan bli gitt tilbake til jorden.

Kristensamfunnets gravferd består av to deler: Utsigningen, som holdes etter tre dager i huset hvor døden skjedde eller der den avdøde har ligget i dagene etter døden, og gravferden, som holdes etterpå, så snart det er praktisk mulig, ved graven eller i krematoriet eller i gravkapellet. Nedenfor blir også gravferden for barn beskrevet, samt minnehandlingen for et voksent menneske som er død.

UTSIGNINGEN
Den første delen av gravferden, utsigningen, foregår hvis mulig, i hjemmet eller der den døde har ligget i de tre dagene. Familien og de nærmeste vennene samles rundt den døde som man kan se for siste gang i den blomstersmykkete kisten. Presten forretter det korte ritualet, som avsluttes med at legemet stenkes med viet vann.

Etter at ritualet er avsluttet, kan lokket settes på kisten. Kisten kan så kjøres bort av begravelsesbyrået.

Utsigningen er en hjelp for den døde til å løse seg helt fra det fysiske legemet og det som binder det til jorden.

Dersom utsigningen ikke kan holdes i hjemmet eller der hvor den døde har ligget i de tre dagene, kan ritualet foretas i sammenheng med den andre delen av gravferden.

Friedrich Rittelmeyer, Kristensamfunnets første erkeoverlenker, utførte gravferdsritualet ved Rudolf Steiners død. Han beskrev opplevelsene sine ved utsigningen som fant sted ved Goetheanum, Dornach ved Basel, Sveits:

Da jeg etter fru dr. Steiners ønske utførte bisettelseshandlingen (utsigningen) etter Kristensamfunnets ritual i den høytidelig smykkede sal, hvor dr. Steiner hadde holdt de fleste av sine store foredrag, falt en vanndråpe av det stenkede vann midt på hans panne og lyste der under hele høytideligheten som en strålende diamant. Lyset fra mange kjerter speilet seg i denne strålediamant – som lysets åpenbaringer fra høyere verdener hadde speilet seg i denne ånd. Smykket med denne edelsten på pannen, sank legemet ned i kisten. Det var for meg som om høyere ånder i et jordisk bilde hadde pekt på, hva vi hadde opplevet. 5

BEGRAVELSEN OG BISETTELSEN
Begravelsen eller bisettelsen holdes ved graven, i gravkapellet eller i krematoriet. Den bør holdes så tidlig det lar seg gjøre etter at de tre dagene er omme. Presten og ministrantene bærer de svarte draktene som brukes i pasjonstiden.

Ritualet vender seg til den døde. Billedlig ser vi dette ved at prest og ministranter vanligvis står vendt mot kisten, ved fotenden av båren. Ritualet henvender seg primært til den døde, til hans sjel og ånd, hvor de er. Det er ikke primært en trøst for dem som er igjen, men er en bønn for den som er død. Trøst for dem som er igjen kan komme fra en gryende bevissthet for nærhet av deres kjære venn og ved å følge han på hans vei, med tanker, følelser og bønn.

Innledningsordene lar oss forstå betydningen av at ritualet holdes der hvor det jordiske legemet blir gitt tilbake til elementene. Ritualets videre ord leder våre tanker i forbønn for den dødes sjel og ånd, som nå er trådt ut av tid og rom. I Predikerenes bok, 12. kapittel, vers 7 i Det gamle testamente, er dette talt om:

Og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før,
og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.

Når legemet gis tilbake til jorden, rettes våre tanker og vår bønn til åndens verden – dit der den avdødes sjel og ånd nå er.

Presten vender seg mot forsamlingen, og i en tale gir han et bilde av det liv som nå er avsluttet. Det den døde har opplevd som et panorama av sitt liv i dagene etter døden, er nå beskrevet fra synspunktet av dem som opplevde han på jorden.

Selv Kristus Jesus trengte å få vite fra mennesker på jorden hvordan de hadde opplevd hans liv og død. På veien til Emmaus samtalte to disipler om hva som hadde skjedd før og ved korsfestelsen. Da kom den Oppstandne nær til dem og spurte hva som hadde skjedd. Ett aspekt kjente han ikke. Det var hvordan mennesker på jorden opplevde det som hadde skjedd.

Det kan være av hjelp for den døde at det tales om hvordan andre opplevde hans liv på jorden – og gjennom en slik biografisk skisse, kan også de tilstedeværende få et helhetlig bilde av den dødes liv. Hvis presten kjente den døde godt, blir talen formet fra erfaring. I andre tilfeller kan det være at alle de som er til stede kjente den døde, hver på sin måte, bedre enn presten. Da blir prestens oppgave å lytte til menneskene som sto den døde nær og tegne et bilde av den døde. Et bilde alle som er til stede i det stille kan føye sine opplevelser til. I slike øyeblikk, når mange tenker på det ene mennesket, oppstår noe spesielt utover det som blir sagt ved båren.

Etter talen fortsetter ritualet, kisten stenkes med viet vann og presten går rundt båren med røkelse.

Ritualet kan ledsages av musikk og/eller sang.

Dette er et gravferdsritual for voksne. Et voksent menneske har, med sin egen kraft, vært med på å forme sitt individuelle liv her på jorden. Veien går nå videre i åndens verden.

Hvis flere ønsker å bidra med minneord, kan det gjøres ved en sammenkomst etter gravferden.

GRAVFERDEN FOR BARN
I Kristensamfunnet er det et gravferdsritual for barn som dør før konfirmasjonen (14/15 år). Dette er en anerkjennelse av at døden er forskjellig for et barn og for et voksent menneske.

Gravferdsritualet for barn i Kristensamfunnet beskriver hvordan barna ikke har begynt å gå sin egen vei i livet ennå. Det er ved konfirmasjonen at et ungt menneske begynner å gå sin egen vei, begynner å leve sin individuelle biografi. Gravferdsritualet for barn taler fremfor alt trøstende til foreldrene.

MINNEHANDLINGEN
Minnehandlingen kan finne sted lørdagen etter gravferden eller en av de påfølgende lørdager.

Lørdag er den ukedag da Kristus steg ned i dødsriket etter korsfestelsen på langfredag. Denne hellige lørdag kunne de døde oppleve påskens glede og oppstandelsens lys før menneskene opplevde det på jorden.

Ved minnehandlingen har alteret pasjonstidens sorte farge – og prest og ministrant bærer sorte kultiske drakter. Gangen gjennom handlingen er den samme som ved Menneskevielsens handling, Kristensamfunnets altergudstjeneste, men ved denne anledning leses alltid Markusevangeliets beretning om oppstandelsen (Markus 16) og mot slutten av handlingen, etter nattverden, leses en spesiell bønn for den avdøde, som nevnes ved navn.

Den døde blir på denne måten tatt med i menighetens gudstjeneste, og det legges et grunnlag for en forbindelse med den døde gjennom det kultisk-rituelle liv.

Menneskevielsens handling holdes for alle mennesker – de levende og de døde. I Menneskevielsens handling nevnes de døde. Vi ber om at deres velsignende og beskyttende kraft må være omkring oss.

 

I teksten har jeg benyttet det som Dagny-Bartz-Johannessen og jeg skrev i ”Når døden kommer inn i livet”, Vidarforlaget, Oslo 1992.

Noter:
1 William Littleboy, en ledende engelsk kveker, skrevet i 1917, og sitert i: Quaker Faith and Practice. Society of Friends in Great Britain, 1994.

2 Jacques Lussyran, Mot forgiftningen av Jeg-et, Libra nr. 3, Oslo 1972.

3 Fra minneordene av Markus Schultze-Florey i ”Kristensamfunnet” Julen 1995.

4 Fra et intervju av Hilde Heian i "Bergens Tidende", Bergen, fredag 20. oktober 1995, med Esther Krogh Sælen og hennes datter Turid B. Sælen, etter Olaf Sælens død.

5 Friedrich Rittelmeyer, Mitt livs møte med Rudolf Steiner, Norsk Antroposofisk Forlag, Oslo 1954. På norsk ved Bokken Lasson.